Etter to utrolig flotte, spennende heldagsturer i gruppe, en til Ohrid i Makedonia og en til Berat i Albania var vi begge rimelig utslitt, men også veldig spent på vår tredje og siste dagsutflukt. Denne turen skulle gå til Prizren i Kosovo. Kosovo, en stat som bare er delvis anerkjent som selvstendig, og som er et omdiskutert område i Sør-Øst Europa. Før 2008 var Kosovo del av Serbia, men de løsrev seg så og erklærte seg selvstendige. Serbia, og flere andre land har derimot nektet å anerkjenne Kosovo som en suveren stat. For en rask gjennomgang av situasjonen har Wikipedia en kort artikkel du kan se på her.
Prizren, også kjent som den kulturelle hovedstaden i Kosovo, er en historisk by som i tillegg er kjent for å være en av de mest fredfulle byene i Kosovo. På denne guidede turen var vi blitt utdelt et program som fortalte oss at vi skulle besøke et gammelt slott fra ca år 600, basaren i byen, den kjente moskeen og noen gamle, ortodokse kirker. Vi skulle også få muligheten til å oppleve delikatesser fra Kosovo til lunsj. Alt lå til rette for en flott dagsutflukt.
Både på turen til Berat og til Ohrid var hotellet vi bodde på det første stoppet om morgenen til å bli plukket opp, og det siste hotellet på ruta hjem igjen. På denne turen hadde vi derimot blitt informert om at vi ville være det første hotellet tilbake, noe som gjorde oss gira fordi vi da ville rekke å få med oss solnedgangen i Durrës.
Ankomst Kosovo
Dessverre var Mili, den supre guiden fra våre to andre utflukter ikke å se da vi steg ombord i minibussen som skulle ta oss over grensen til Kosovo. Dagens guide virket derimot som han hadde gode kunnskaper om historien til både Albania og Kosovo, og etter 4,5 timer på bussen kom vi frem til Prizren. “For en vakker by” var mine første tanker i det jeg gikk ut av bussen.
Det første jeg fikk øye på var den utrolige Sinan Pasha-moskeen, en stor moske midt i byen, bygget ved siden av elven Prizren Bistrica. Dette var også første stopp for turen, og min iver etter å besøke Kosovo ble bare styrket av dette besøket, for moskeen så helt fantastisk ut også på innsiden. Så mange detaljer – en fotografs drøm. Før vi gikk inn i moskeen måtte alle ta av skoene sine, og de med klær ikke helt egnet for moskébesøk fikk udramatisk utdelt skjerf de kunne dekke seg til med. Guiden gav oss så en rekke informasjon om moskéen, før vi fikk litt tid til å ta litt bilder, og så fortsatte vi videre ut i Prizren igjen.
Etter den inspirerende turen i moskéen var alle i gruppa ganske oppglødd, og vi ble ikke mindre entusiastiske av å gå gjennom gatene i denne spennende byen. Guiden stoppet opp utenfor en bygning, fortalte raskt om museet som var innenfor, og at inngangsbilletten ikke var inkludert i summen vi hadde betalt for utflukten. Ville vi allikevel ta en tur inn? Ettersom vi var en gruppe mennesker som aldri hadde møtt hverandre endte det opp med at alle ble stående stumme og se på hverandre. Ingen hadde lyst til å være den som sa “nei, da dropper vi det”, i tilfelle noen i gruppa hadde kjempelyst til å besøke museet. Mangelen på tilbakemelding gjorde tydelig guiden utilpass, for han nærmest ropte at “når jeg spør dere om noe så skal dere svare!” “Ooookeeeii” tenkte jeg, og så bort på Thomas, og begge trakk på skuldrene. Til slutt bestemte gruppa seg for å ikke gå inn i museet, ettersom guiden fortalte oss at det “ikke var veldig spennende ting der inne uansett”. Vi tenkte at det sikkert var nok av andre spennende ting å bruke tiden på i Prizren uansett.
Tilbake ved moskéen pekte guiden i en retning, og sa at dersom vi ønsker å besøke slottet var det en 30 minutters gåtur opp bakken. “Men, det er virkelig ingen ting på innsiden, kun selve murene på slottet står der, og så får du utsikt utover byen, så det er ikke så mye å se. Siden det er såpass langt å gå så kommer jeg ikke til å gå opp dit. Jeg blir her nede i sentrum. Hvis du vil bruke tiden din her på å besøke slottet, så går du i den retningen der”. Igjen så jeg på Thomas. På begge de to tidligere utfluktene vi hadde vært på hadde vi startet dagen på et slott eller en kirke, og gått relativt mye. I Berat hadde jeg til og med sett noen av de eldre i gruppa krabbe på alle fire for å komme seg sikkert ned de bratteste bakkene. Guiden nevnte også at det var noen eldre kirker på veien til slottet, men igjen, det var opp til oss om vi ønsket å dra opp dit.
Guiden pekte så i en annen retning, og sa at dersom noen hadde lyst til å shoppe, så visste han om noen gode steder i denne retningen. Spesielt dersom vi ønsket å kjøpe sølvsmykker burde vi snakket med han, for han visste hvor de solgte de beste, ekte varene.
“Og så er det tid for lunsj”, sa guiden. Klokka var halv ett. “Så, skal vi si at vi møtes der bussen slapp oss av klokka to? Fint!” Dette betød at vi hadde halvannen time fra av da av til vi skulle være tilbake ved bussen, og siden vi hadde blitt plukket opp klokka sju om morgenen ved hotellet, uten å ha spist frokost, føltes lunsj som en god prioritering. Med en halvtime gåtid hver vei til slottet betød dette at vi måtte gå glipp av utsikten utover Prizren, som virket litt trist, men på dette tidspunktet virket tanken på å ikke spise enda tristere.
Det tok ca en halv evighet før vi fikk lunsjen servert, og da den endelig kom var det en type hamburger. Misforstå meg ikke, maten var god nok den, men om det var i kategorien “Kosovo-spesialitet” vet jeg nå ikke. Innen vi hadde fått spist og betalt var det en halvtime til vi skulle være ved bussen, en halvtime Thomas og jeg brukte på å fly rundt i byen og fotografere, og også på å lufte drona vår litt.
På tross av at lunsjen hadde tatt lang tid, og vært litt kaotisk, hadde vi hatt en god start på turen til Kosovo. Men så…
Tilbake på bussen snakket alle i gruppa entusiastisk om hva neste stopp ville bli. Ville det være basaren, kirken, eller skulle vi se et slott nå? Ingen visste, og guiden forholdt seg taus, helt til han etter en stund annonserte over høyttaleranllegget at vi måtte finne frem passene våre, for nå skulle vi krysse grensen til Albania. … vent, hæ?! Klokka var bare 14.30, og vi hadde bare vært på et kort besøk i en moské og spist lunsj? Alle i bussen begynte å spørre hverandre, lettere forvirret, om de også hadde hørt at han sa “grensen til Albania?”
Til slutt gikk Thomas opp til sjåføren, og sa det virket som det var litt forvirring i gruppen. Vi hadde hørt han si vi skulle krysse grensen til Albania nå, men vi hadde blitt informert da vi booket turen om at vi skulle se både kirker, et marked og et slott? Sjåførens reaksjon på dette var og, via høyttaleranlegget på minibussen, skjelle ut Thomas. Vi var tross alt voksne mennesker, og vi måtte da klare å følge med og ta ansvar for oss selv? Han kunne ikke være barnevakt for oss, og han hadde da vitterlig pekt ut veien til slottet for oss (og mumlet noe om kirker også). I tillegg, da han mumlet noe om shopping og pekte i en litt diffus retning var dette tydeligvis retningen markedet lå i. På dette tidspunktet kjente jeg det kokte i hodet. Hvem trodde denne guiden at han var? Ikke bare fordi han nå skulle snyte hele gruppa for omtrent hele dagsturen vi hadde betalt for, men for å behandle Thomas (eller hvem som helst ellers i gruppa for den saks skyld) på den måten? Jeg følte for å si noe. Jeg følte for å gå opp til guiden, og måke til han. Jeg gjorde ingen av delene. I stedet svelget jeg skuffelsen hardt, ned og prøvde å motstå fristelsen til å gråte.
Etter dette utbruddet fra guiden ble det pinlig taushet i hele bussen. Lenge. Passene ble levert inn, grensa krysset, og litt etter litt begynte passasjerene å snakke sammen igjen. Flere av oss var rasende, både over å tilbringe 9 timer på en buss for et kvarter i en moské, en hamburgerlunsj og 30 minutter egentid, men også for å ha kastet vekk en hel, dyrebar feriedag og pengene vi hadde kastet vekk i samme slengen, og selvfølgelig på grunn av oppførselen til guiden. Jeg har ikke engang ord! For å gjøre det enda bedre kunngjorde guiden at vi måtte endre rekkefølgen vi ville ankomme hotellene, fordi han hadde parkert ved hotellet som egentlig skulle komme sist, men måtte reise tilbake til Tirana. Jeg aner ikke hva som var så viktig i Tirana at han følte det var ok å ødelegge utflukten for alle (og tro meg, hadde han hatt en god grunn så skulle jeg mer enn gjerne forstått han). Dette betød at hotellet vårt igjen ville være sist på ruta, og selv da vi kom tilbake til hotellet vårt, en drøy halvtime etter guiden gikk av, var vi tilbake 1,5 timer før det som hadde stått i timeplanen.
Jeg er utrolig glad for at dette ikke var mitt første møte med en arrangert gruppetur ellers tror jeg nok jeg aldri hadde ønsket å gjøre dette igjen. Jeg antar dette bare beviser hvorfor jeg synes det er deilig å gjøre utflukter på egenhånd, og arrangere ting selv – jeg liker ikke å være avhengig av at andre skal sørge for at dagen min blir som jeg ønsker. Både Thomas og jeg sendte skriftlige klager til Apollo mens vi fremdeles satt ombord i bussen (vi hadde jo tross alt god tid), og de fleste andre passasjerene sa de også ville klage på denne utflukten. Jeg håper de gjorde det!
Epilog
Kort tid etter vi hadde sendt inn våre klager kontaktet Apollo oss, og sa vi kunne få igjen halvparten av det vi hadde betalt for utflukten. De fortalte oss også at akkurat denne guiden hadde vært ny, dette var hans første utflukt, og i lys av tilbakemeldingene fra denne utflukten ville de ikke lenger samarbeide med han. Jeg var imponert over at Apollo beklaget og ordnet opp så raskt, men dessverre kunne de jo ikke gi oss tilbake hele feriedagen som vi hadde kastet vekk. Jeg ville mye heller tilbragt den på stranda, eller på en annen utflukt. Det sagt, så vil jeg veldig gjerne reise tilbake og gjennomføre denne utflukten med en ordentlig guide en gang, da jeg tror den vil ha utrolig potensiale (også basert på hvor utrolig bra de to andre utfluktene hadde vært), så jeg vil anbefale folk å teste ut denne utflukten. Bare ikke med den guiden vi var så uheldige å få!
Jeg vet at denne posten kanskje er litt negativ, men jeg har blitt enig med meg selv om at jeg ønsker å dele opplevelsen vår. Tross alt er reiselivet fremdeles del av det virkelige liv, og alt er ikke alltid perfekt. Jeg ville dele opplevelsen vår der en tur går skeis, spesielt etter å ha vist hvor fantastisk bra slike gruppeturer kan være både i Ohrid og Berat. Så, bare husk når du er ute på reisefot at ting fremdeles kan gå skeis, og ikke vær redd for å klage eller stå opp for deg selv dersom du ikke får det du betaler for. Og ikke minst; ikke la én negativ opplevelse ødelegge resten av turen din. Igjen vil jeg berømme hvordan Apollo taklet dette, og avslutte med å si at både Thomas og jeg drømmer om å besøke Kosovo igjen.
Stor takk til Thomas for at jeg fikk bruke noen av bildene hans i dette innlegget.
14 Comments
Prizren fikk jeg dessverre ikke besøkt på min tur til Kosovo, men jeg satser på at jeg får byen med meg neste gang. Jammen er det bra du har andre positive erfaringer fra å bli med på slike arrangerte turer, hvis ikke hadde du nok ikke gjort det igjen. Hvis man får en bra guide, kan en slik opplevelse bli superbra! Da får man sett ting man kanskje aldri hadde oppdaget på egenhånd og ikke minst få mye spennende og interresant informasjon. Jeg har også delte erfaringer med dette og noen ganger liker jeg å bli med på guidet tur og andre ganger liker jeg å utforske på egenhånd. Det kjedelige med denne turen, var jo at du ikke akkurat kunne hoppe av turen underveis…
Helt enig med deg. Noen ganger er gruppeturer flotte, særlig for kortere turer eller når du skal få mye pakket inn på kort tid (som jo var tilfellet her, med kun én uke i Albania og gruppeturer både innad i landet og over landegrenser). 🙂 Som regel er erfaringen min at de har gode guider på slike turer, og at selv om selvfølgelig ikke alle stoppene er like interessante for alle har en mulighet til å gå rundt og fotografere litt på egenhånd om en heller vil det på et stopp. Jeg tror samtlige på denne turen gjerne skulle ha hoppet av minibussen, for det var åpenbart at guiden var mest interessert i å få den overstått og komme seg tilbake til Tirana. Og det var jo ikke det som var vårt fokus. Prizren derimot gav et veldig positivt og spennnende førstemøte med Kosovo, og det hadde vært veldig spennende å reise tilbake for å faktisk oppleve landet mer ved en senere anledning. 🙂
Kosovo virker spennende, men trist at dere ikke fikk opplevd mer. Synes allikevel det er kjempebra at dere deler dette. De fleste reiseblogger (og jeg er nok skyldig her selv) deler opplevelser om alt som er positivt og flott, men man får sjeldent innsyn «bak kulissene».
Håper dere fortsetter å dele ærlige historier og har et håp om å en dag lese om en ny tur her til Kosovo med flere opplevelser 🙂
Takk for det, Jørn! Ja, vi var utrolig spente på å få besøke Kosovo, og det er synd når man merker hvor utrolig mye som avhenger av en god guide (eller en som overhodet er interessert i utflukten og ikke bare vil skynde seg tilbake til hva han nå skulle). Jeg synes det er viktig å vise alle aspekter ved reise, så nå som jeg har delt flere (veldig) positive erfaringer med gruppeutflukter synes jeg det var greit å vise hvordan det også kan gå når ikke alt går etter planen.
Så glad for å høre at du likte at jeg delte den ærlige historien. Jeg var opptatt av å få frem at det negative her ikke var ala «vi sjekket inn på hostellet, og det lå ikke mintsjokolade på puta» (en tilbakemelding jeg faktisk har sett på anmeldelse av et billig og enkelt hostell på TripAdvisor). Jeg forsøker å være positiv og åpen for det meste, og er det endringer i programmet så er det som regel ingen sure miner, men når hele programmet omtrent koker vekk, da synes jeg en må kunne si fra. Man bruker jo både (dyrebar ferie-)tid og penger på disse utfluktene, og da må en jo nesten kunne forvente et minimum, synes jeg. Skal definitivt fortsette å dele! 🙂
Synd at turen ikke ble slik man bør forvente. Det ble hvert fall en interessant historie. Jeg har ikke besøkt dette landet enda men drømmer om å ha en tur med kombinasjon av de fire landene Albania , Montenegro Makedonia og Kosovo. Håper du får mulighet for et besøk senere.
Helt enig, Magne. Vi får heller ta det som at vi bare er pent nødt til å reise tilbake til Kosovo (hurra!) ved en senere anledning. Montenegro står skikkelig høyt på lista mi og, sammen med de andre, for det er altså et så utrolig spennende område. Bosnia Hercegovina og! 🙂
Hei, Desiree
Jeg skjønner godt du ble skuffet! Feriedager er dager vi liksom ikke får igjen, så det å «miste» en dag til en mislykket utflukt, er så klart kjedelig. Men dere fikk tatt noe fine fotos, ser jeg, og fikk oppleve litt av et nytt land. Ikke minst er dere en erfaring rikere, selv om dere kanskje akkurat der og da gjerne skulle vært nettopp denne erfaringen foruten …
Hilsen Mette
Hei Mette,
Helt enig med deg. Kjedelig når en feriedag ikke blir hva en tror det skal bli, men som du sier, vi fikk se litt av et nytt land, og en ny erfaring med på veien. Så får vi heller ta en tur til Kosovo igjen senere og se mer! 🙂 Takk for gode ord!
Så kjedelig opplevelse. Bra at Apollo ordnet opp til en viss grad. Kosovo er forøvrig et land jeg kunne tenke meg å besøke. Moskeen ser utrolig fin ut. Ellers mange fine bilder 🙂
Ja, det var ikke den beste dagen i ferien, følte vi betalte mye penger for å sitte fryktelig lenge på buss. 😉 Men det var jo fint at Apollo tok tak i det med én gang, i det minste. Så får vi ta det som en liten prøvesmak av Kosovo, og heller reise tilbake igjen. 😀 Takk for koselig kommentar, Laila. 🙂
Huff, for en oppførsel på den guiden… Kjipt at dagen ble som den ble, og at dere ikke fikk oppleve byen slik som dere hadde forventet. Synd, for Prizren er en utrolig koselig og fin by. Et av høydepunktene var jo nettopp turen opp til slottet og utsikten derfra. Jeg hadde 2-3 dager i byen selv på egenhånd, for fikk derfor utforsket det jeg ville. Vil kanskje anbefale det neste gang dersom dere har mulighet. 🙂 Bra at Apollo tok klagene på alvor, og ordnet opp i sitasjonen. Likevel er det jo en dag man ikke får tilbake. :/ At man er en erfaring rikere er vel et lite plaster på såret.
Ja, det var utrolig skuffende, og særlig etter vi hadde hatt de to foregående dagene på dagsutflukter som hadde vært helt fantastiske. Neste gang får det bli Kosovo på egenhånd, eller kanskje vi allierer oss med guiden vi hadde på de andre utfluktene (han jobber nemlig også selvstendig, og tilbyr utflukter både i Balkan og Italia, og han var utrolig dyktig og herlig). Den største trøsten synes jeg nesten er at Apollo med én gang tok oss på alvor, og at de ikke vil jobbe mer med han, så slipper hvertfall andre den samme skuffelsen som vi hadde. For det er jo som du sier, dagen får man ikke igjen, og man sitter igjen med en kjedelig erfaring med gruppetur.
Sikke dog en opførelse den guide havde – det er da helt utroligt. Jeg var også blevet rigtig vred og havde klaget. Det jeg også var blevet vred over var den tid jeg havde spildt som jeg kunne havde brugt på noget andet. Men dejligt at Apollo tog jeres klage alvorlig og vi må da håbe at den guide finder et andet job.
Jeg synes, det er vigtigt at belyse de gode og dårlige oplevelser når man rejser. Det er jo ikke alt sammen problemfrit så tak for at du delte dette ærlige indlæg.
/Annette
Ikke sant, Annette? Det var nettopp det at vi brukte en hel dag av ferien vår på så lite som var det verste. Vi hadde jo bare såvidt tid til tre utflukter, og kunne heller brukt dagen til en annen utflukt eller til å slappe av og utforske Durrës mer. Håper guiden kan slippe å være guide, ja, det virket ikke som han hadde noe særlig interesse for det, dessverre.
Helt enig med deg, synes det er viktig å få frem både gode og dårlige opplevelser på veien. Heldigvis pleier det å være langt flere gode enn dårlige, da. 🙂