Berat, Albania – byen med de tusen vinduer

Ny dag, ny tur. Tidlig om morgenen, dagen etter vår dagsutflukt til Makedonia, skrapet vi oss ut i bussen igjen, denne gangen for en dagstur innenfor Albanias landegrenser. Til vår store gleder var Mili, guiden vi hadde hatt med på turen til Ohrid, også ombord i bussen. Denne dagen skulle vi ta turen til Berat, en av Albanias eldste byer, som også er listet på UNESCOs verdensarvliste. Berat er også kjent som “Byen med de tusen vinduer”, og har en rekke hus i fantastisk stand bygget i typisk Ottomansk byggestil.

Etter et par timer på bussen hadde vi en liten pause på en avsideliggende kafé, som lå rett ved en stor maisåker. Åkeren, i kombinasjon med kjolen jeg hadde på meg (tusen hjertelig takk, Brita) fikk meg til å føle meg som om jeg var med i en episoden av “Det lille huset på prærien”, så selvfølgelig måtte jeg få Thomas til å ta noen bilder av meg. Tilbake ombord i bussen underholdt Mili igjen med morsomme vitser og mye interessant historie om stedene som vi passerte langs veien, og også om Berat. Tiden fløy unna!

Første stopp i Berat var det gamle slottet, Citadel of Berat (Kalaja e Beratit). Bussen stoppet nesten helt på toppen, der slottet lå på toppen av en ås med utsikt over Berat, men fremdeles var det fler av busspassasjerene som slet med å komme seg oppover brosteinsbakkene. At det var omtrent 35 varmegrader og knallsol hjalp nok heller ikke på gåturen.

Etter noen minutter der vi fikk gå rundt på slottets mur var neste stopp en gammel kirke. I det vi gikk inn i kirken tok vi, som alltid, frem kameraene våres, og et nanosekund senere dukket en streng dame opp som ropte “NO PHOTO! NO PHOTO!” mens hun vinket ampert i retning  oss. Dette satt oss litt ut, men selvsagt senket vi kameraene våres og respekterte damen.

 

Mens resten av gruppen tilbrakte lang tid i kirken der de fikk høre historien bak den, gikk Thomas og jeg utendørs for å finne ting vi kunne ta bilder av – og vi endte opp med å snakke med Mili, guiden, ganske lenge. Jeg kunne ikke dy meg, og måtte spørre han om den strenge “ingen foto”-regelen i kirken.

“Vel…” lo Mili, og ristet på hodet. “Jeg tror det er en litt gammeldags, albansk ting. Noen mennesker tror at dersom du ser et bilde av noe tenker du “vel, nå har jeg sett bilde av det, så nå trenger jeg ikke dra dit”, så derfor vil de unngå at folk tar bilder, slik at turistene fremdeles kommer for å se på tingene selv”. Jeg ble litt sjokkert over dette, og da jeg så over på Thomas kunne jeg se at han og var litt satt ut av dette svaret. “Men… det er jo ikke sånn det funker i disse dager, er det? Jeg mener, man ser jo bilder av fantastiske steder hver dag på Instagram og blogger, og det er nettopp det som gjør at du finner nye steder du vil reise til” sa jeg til Mili. Han nikket. “Forandring tar tid. Noen endringer er små, og er enklere å få igjennom fort. Andre tar lenger tid, kanskje flere generasjoner. Albania lærer fremdeles.” (Jeg skal skrive et innlegg senere om endringer i Albania fra tidligere og nå, og hvordan de gradvis endrer seg nå som de er et åpent land, for de som er interesserte i dette).

Etter å ha pratet lenge med Mili kom resten av gruppen ut fra kirken, og det var tid for å gå videre. Igjen var det brosteinsgater over alt, og farten var relativt lav, men det gikk fremover, forbi Treenighetskirken som hadde en fantastisk utsikt utover Berat, ned på den relativt tørre elva Osum, og til fjellet Tomorr, for å nevne noe, og til slutt endte vi opp tilbake ved slottet igjen, der det var tid for lunsj. Noen av stedene vi gikk var ganske bratte, og flere ganger så jeg noen av de eldre i følget måtte helt nede på alle fire for å komme seg sikkert nedover.

Nede i sentrum av Berat fikk vi sett noen fantastiske eksempler på Ottomansk byggestil mens vi gikk i retning neste stopp. De hvite husene lå pent plassert oppover i bakken, og det hele så ganske spektakulært ut. King Mosque, en moské som daglig er i bruk og som ligger midt i byen var vårt neste mål. Utenfor holdt flere menn på med restaureringsarbeid, og Mili kunne informere om at det var ganske store endringer på gang i moskéen. Dersom vi tok turen senere ville moskéen være endret og forbedret. Som fotograf med interesse for detaljer, kirker, moskéer og andre interessante steder elsket jeg moskéen slik den så ut nå, og det hadde vært spennende å reise tilbake senere for å få sett hvordan endringene de holdt på med nå blir.

Siste stopp på programmet, og min definitive favoritt var en vinsmakings-tur hos Luani. Vi ble godt mottatt av eieren av firmaet, som sammen med Mili gav oss en omvisning der vinen både ble produsert og tappet i flasker, og vi ble også fortalt prosessen bak produksjonen av de ulike vintypene. Jeg ble svært imponert av den unge jenta som alt var eier av firmaet, på tross av at hun kun var jevngammel med meg. 

Etter omvisningen var det tid for vinsmaking, der vi alle fikk utdelt et glass med hvitt, et med rosé og et glass med rødvin. Alle smakte utsøkt, og det var også satt frem ost vi kunne nyte sammen med vinen. Jeg sørget for å kjøpe med en flaske hjem som en fin suvenir. Rett før vi pakket sammen for dagen og satt oss i bussen for å kjøres tilbake til hotellene fikk vi også smake raki, den lokale albanske likøren.

Tusen takk, Thomas, for lånet av noen av bildene i dette innlegget.