Sri Lanka - Ella - Desirée travels

Les også mine andre poster fra Sri Lanka:

Etter to dager i Mirissa leide vi en bil (med air condition) med privatsjåfør som kunne kjøre oss inn i landet, til Ella som ligger litt opp i høylandet. Turen, som det stod skulle ta ca 4,5 timer endte selvfølgelig ikke opp med å ta den tiden. Som er en annen ting jeg erfarte med Asia på denne turen – ikke forvent at transport er i rute, eller at du faktisk kommer frem på estimert tid. Plutselig er det stillestående kø, en elefant går midt i veien, eller trafikken er bare generelt kaotisk (jeg innså fort at jeg ikke hadde lyst til å forsøke meg bak rattet på Sri Lanka etter å ha sett hvordan folk kjørte).

Denne gangen var det derimot faktisk en liten bilulykke vi havnet i som forsinket oss. Heldigvis ble ingen skadet, men sjåføren vår og den andre føreren endte opp med å stå i veikanten og snakke i omtrent en time om hvordan de skulle løse dette. Heldigvis fant de ut av alt i ro og mak, så mens de pratet slappet vi av i bilen, og vinket til familien som bodde der vi stod, og som tittet nysgjerrig på oss.

Vi stoppet også kort for å se om vi kunne finne noe kaldt å drikke, og kanskje noe snacks. Det første vi så var et tempel, og en stor Buddha-statue (det er utrolig mange av disse omkring på Sri Lanka, og de er alle så utrolig kule!) Vi gikk rundt i smågater med selgere over alt, og fant til slutt et sted der vi kunne få oss en kald Cola (mange av disse småbutikkene har nemlig ikke kalde drikkevarer fordi strøm til kjøleskap ville blitt for dyrt for de). Med litt ekstra snacks ombord var vi klare for turen videre, som ble kjempefin dog litt forsinket. Vi kom vel frem til bostedet vårt, Holiday Homes Guest House i Ella, akkurat i tide for å se de vakre fargene som dekket himmelen etter solnedgang. Eieren presenterte oss raskt med en stor kanne hjemmelaget te, som smakte fantastisk godt (og dette kommer fra ei som til vanlig ikke drikker te!)

Mens vi satt ute, pratet og drakk te, dukket naboene våres opp, et vennlig par fra Tyskland. Vi spurte de om de visste om noen restauranter som var ok i nærheten, og de fortalte entusiastisk om en restaurant “rett nede i gata”. Ettersom det alt var mørkt hørtes dette perfekt ut.

Vi gjorde oss klare, og gikk ned til AK Ristoro. For en anbefaling! Restauranten var kjempekoselig, betjeningen utrolig hyggelige og maten var fantastisk! Vi bestilte flerfoldige retter fra den lokale tapasen, og du merket med en gang at råvarene var utrolig ferske og gode. Tomatene med pesto… jeg kjenner munnen fylles med vann bare jeg skriver om de! Dette var også den første gangen siden jeg kom til Sri Lanka at jeg drakk rødvin. Vanligvis er rødvin min “go to”-drikke om jeg skal ha alkohol til mat, men varmen hadde gjort at det stort sett gikk i hvitvin, drinker, vann og brus. Ella var derimot litt kjøligere (dog fremdeles varmt og behagelig selv på kveldstid), og vi hadde et fantastisk måltid. Vi snakker fremdeles stadig om denne restauranten, og dagdrømmer om den deilige tapasen. Full av tapas og vin rullet vi inn i sengene våres, og sovnet øyeblikkelig.

Morgenen etter var det på tide å komme seg ut og være aktive. Vi startet med en lett frokost (sammen med mer av den deilige teen, og grusom kaffe – det er noe å nevne med Sri Lanka, det er endel, for å si det mildt, ikke så god kaffe der). Ryggsekker var pakket, kameraer ladet opp, og gode sko satt frem. Alt var klart for en gåtur opp Little Adam’s Peak – bortsett fra meg. Jeg våknet nemlig opp med en fantastisk forkjølelse, en av de der du høres ut som en eldre, ikke-frisk person (det viser seg nemlig at når jeg sover med noen som liker å kjøre vifta på full guffe hele natta, så blir ikke kroppen så glad). Men fordi vi kun hadde denne dagen i Ella, så kunne ikke en teit forkjølelse stoppe oss. “Vi må … bare … gå litt … saktere, tror jeg” gispet jeg, mens jeg forsøkte å holde tritt med Thomas. Ute på tur var det to forskjellige veier vi kunne gå for å nå målet, en som var kortere, og en litt lenger, men som så ut som den ville gi finere utsikt. Du kan jo gjette hvilken vi valgte.

På vei ned igjen fra Little Adam’s Peak så vi landingsplassen for helikoptere(!) for gjestene til luksusresort og spa 98 Acre’s , noe som så rimelig morsomt ut der det lå midt ute i skogen. Vi bestemte oss for å gå en tur innom hotellet, som har noen spektakulære utsikter (men dessverre for bankkontoen også noen spektakulære priser), og få oss noe kaldt å drikke.

Etter å ha gått tilbake igjen til byen, og stoppet ved Umbrella Art Café for lunsj var vi klare for å utforske mer av Ella.

Vi bestemte oss for å ta en tuk-tuk over tilDemodara, eller Nine Arches Bridge, ettersom jeg fremdeles var såpass forkjøla at det å puste var en utfordring i seg selv. Da tuk-tuken stoppet kunne vi skimte broen flere hundre meter lenger ned fra veien vi stod på. “Uhm, så vi går bare ned denne veien her, og kommer frem?” spurte vi sjåføren skeptisk, som nikket iherdig før han skyndte seg å vende om og kjøre.

Snart befant vi oss på en vei som så ut som noens hage, og ned i retning broen langt der nede. Plutselig stod en liten gutt, i fem-seks års alderen foran oss og gliste. Vi sa hei og vinket, og han smilte, ropte noe, og faren hans dukket opp. Vi spurte faren om han visste hvor veien ned til broen gikk (hovedsaklig ved å peke ned mot broen mens vi laget “gå-bevegelser”, ettersom engelsken hans ikke var helt stødig). Faren nikket og smilte, og pekte oss i en retning som kunne være like rett som gal for alt vi visste. Den lille gutten bestemte seg for å vise oss veien, og løp foran oss mens han lykkelig ropte “Down road! Down road!” Da vi kom frem til “down road” snudde gutten seg en siste gang, gliste og vinket til oss, og vi måtte begge le da vi hørte han rope “down road! Down road!” mens han løp tilbake til faren.

Broen var akkurat like vakker som det jeg hadde forestilt meg. Den ble bygget i 1921, og ligger i Demodara, utenfor Ella. Området rundt er utrolig grønt og vakkert.

Vi visste det skulle komme et tog forbi ca en time etter vi kom frem, så vi bestemte oss for å utforske begge sider av broen, samt gå gjennom tunnelen og så forsøke oss på en liten drone-shoot før toget kom. Thomas spurte en av vaktene om det var ok at han fløy drona der, og vakten sa at ja, det var helt ok. Mens jeg ruslet ut på broen følte jeg meg litt teit, all den tid Thomas og nå flere nysgjerrige vakter stod og titta mens Thomas fløy drona. Jeg følte meg enda teitere da folk på begge sider av broen begynte å se på meg, og lurte litt på om de kanskje trodde jeg var kjendis (eller bare en utrolig bortskjemt jente) som hadde med meg egen drone-fotograf.

Etter å ha fått fotografert både med drone og tog som passerte tok vi tuk-tuk tilbake. Veien tilbake gikk gjennom noen fantastiske skogsveier, og tuk-tuken, som ikke hadde en spesielt imponerende motor, hadde mer enn nok med å få manøvrert Thomas, meg selv og sjåføren gjennom skogen. Sjåføren kastet til og med vannflaskene sine av tuk-tuken for å få oss opp den ene bakken (“jeg henter de når jeg kommer tilbake” sa han, så dette var tydeligvis standard prosedyre). Vi fikk tatt en dusj, drukket te, og så dro vi tilbake til favoritt-tapas restauranten vår.