“Det hadde jo vært utrolig deilig da? Kanskje vi bare skulle gjort det?”
Etter mange, lange dager på jobb om reising både hit og dit med Thomas, på den tiden da vi fremdeles bare var kollegaer på jobb, bestemte vi oss for å se om vi fant noen restplass-tur for å komme oss en tur ut av Norge. Det var rett etter fellesferien var over, så sjansene for å kunne gjøre et kupp var absolutt tilstede. Etter noe research fant vi et tilbud til Rhodos som så ganske greit ut, og vi bestemte oss raskt for å slå til.
Ingen av oss hadde tidligere vært på Rhodos, og vi var begge, for å være helt ærlig, ikke helt sikker på om det som ventet oss var et realt “charter-helvete” med badebasseng, eller om det ville være mer enn som så. Uansett, vi fikk oss begge fri fra jobb ei uke, og dro ut for å utforske Rhodos.
Hotellet vi bodde på, Hotell Europa, lå rett ved stranden Windy Beach, ei strand som virkelig levde opp til navnet sitt, ikke langt fra gamlebyen i Rhodos by. Da vi landet på flyplassen var det første som slo oss hvor behagelig det egentlig var å gå av flyet, finne bagasjen vår og så møte en smilende reiseguide som fortalte oss hvilken buss vi skulle sette oss på for å komme rett til hotellet vårt. “Kanskje denne charter-greia egentlig er noe for meg allikevel” mumlet Thomas i det vi gikk inn på hotellet.
Selvfølgelig kan man ikke reise til Hellas uten å nyte det greske kjøkken. Det er jo rett og slett fantastisk! Vi hadde omeletter, fetaost, moussaka, souvlaki, gyros, reker, oliven, det var flere steder som serverte glutenfri pizza og pasta, og vinene vi fikk servert skuffet heller aldri.
Den første dagen gikk vi først på oppdagelsesreise rundt hotellet; vi fant et sted å spise, testet svømmebassenget på hotellet, og jeg hadde migrene. Jeg følte jeg gav et fantastisk førsteinntrykk som reisefølge, med andre ord! Dag to var omtrent det samme, jeg våknet fremdeles med migrenen tilstede, men Thomas var supermann, og fant både apotek og stor iskaffe, og etter å ha latt både medisin og koffein kicke inn følte jeg meg endelig i livet og klar for å planlegge våre eventyr, noe vi gjorde mens vi drakk kanskje den beste pina coladaen jeg noen gang har smakt, etterfulgt av Irish Coffee.
Etter to dager med rolig tempo, fantastisk mat og avslapping bestemte vi oss for å utforske gamlebyen i Rhodos by, for å se hva den hadde å tilby oss. Med kamera rundt nakken og hatten på snei forlot vi hotellet etter nok en iskaffe. Fra hotellet vårt til gamlebyen var det omtrent 45 minutters gange. Innen vi kom frem var vi begge rimelig svette, tørste, og kunne godt merke at vi ikke hadde spist frokost. Vi bestemte oss derfor fort for å finne et sted vi kunne spise litt – og da vi passerte et sted med et skilt som sa at de tilbød glutenfri pasta stoppet vi begge, så på hverandre, og gikk rett dit.
Fylt opp med deilig pasta carbonara og en utrolig mengde Pepsi Max fortsatte vi gåturen gjennom gamlebyen. Gamlebyen i Rhodos by er en middelalderby oppført på UNESCOs verdensarvliste, og den hadde en rekke fantastiske ting en kunne se på.
Små, brosteinsbelagte gater innrammet av solide murvegger i alle retninger, og jeg kunne lett se for meg hvor morsomt det måtte være å løpe i disse gatene som et lite, lekende barn. Vi brukte mesteparten av dagen på å gå rundt og fotografere, å se etter en strand med mindre vind enn den ved hotellet vårt (spoiler alert: det fant vi ikke), og på kvelden bestemte vi oss for å teste ut en av de utallige bodene som solgte billige gyros i pita, fries, brus og øl for en slikk og ingenting. Herlig!
Etter middag sa Thomas at han hadde lyst til å gå en tur til frisøren. Thomas hadde tidligere spurt på hotellet om de visste om en frisørsalong de kunne anbefale, og da vi passerte denne før middag så vi til vår overraskelse at den var åpen helt til 23.30. Vi bestemte oss for at nå var en like god tid for en hårklipp som noen annen, og gikk dermed til frisøren sent på kvelden. Vi ble mottatt av ei smilende, blid dame som het Poppi, som raskt tryllet frem en iskaffe til meg som jeg kunne kose meg med mens jeg ventet på Thomas. Jeg lente meg tilbake, og var klar for å vente. Kort tid etter åpnet døren seg, og en dame kledd for en tur på byen kom ramlende inn døra. Det viste seg at dette var Poppis svenske venninne, og vi hilste alle høflig.
Kort tid etter ropte venninnen “Poppi! Jag hittar inte vinet!” Damen hørte ikke Poppis svar, ettersom hun stod dypt konsentrert og klippe, hvorpå Thomas tok ansvar og ropte tilbake (på fantastisk svorsk) “Den är i kylskapet!” Dette fikk oss alle sammen til å knekke sammen i latter, og sekunder senere fikk vi alle utdelt hvert vårt vinglass, og litt Baileys til iskaffen. Mye latter og skravling fulgte videre. De to damene diskuterte iherdig hvordan de skulle dele Thomas, for han var jo slik en kjekk herremann, før en av de stoppet, så på meg og spurte om han kanskje var “min kille”? Av gliset de fikk fra meg trakk de sine konklusjoner, og plutselig var Thomas kun referert til som mannen min. Av åpenbare grunner tok frisørbesøket vesentlig lenger enn forventet, men det var bare morsomt, vi fant tonen alle fire, lo og skålte, og da vi var ferdige dro de ut på byen for å finne en bar, mens vi bestemte oss for å kjøpe med noe å drikke til hotellet istedet, ettersom vi skulle tidlig opp.
Vi gikk forbi en liten butikk med kald drikke i et kjøleskap utenfor, valgte oss ut noe hver, og gikk inn for å betale. Der ble vi møtt av en mann i 70-årene, godt nede i hva som ikke virket som kveldens første øl. Han spurte om han skulle åpne drinkene våres, noe vi takket ja til, og dermed ville han gjerne utbringe flerfoldige skåler. “Du vet, du er veldig heldig som er med denne kvinnen”, sa han så til Thomas, og blunket lurt til oss begge. Vi smilte høflig, skåle med han en siste gang, og gikk. På vei tilbake til hotellet lo vi godt av det faktum at vi begge i løpet av få timer var blitt lagt an på av folk mer enn dobbelt så gamle som oss, og vi var skjønt enige i at det nok var best at vi dro tilbake til hotellet i sikkerhet nå.
Morgenen etter stod vi opp såpass tidlig at selv Thomas gikk rundt og gjespet (fun fact; han er en skikkelig morgenperson som gjerne spretter opp av senga for å sette på kaffen, mens jeg liker å sove litt lenger, og innta kaffen på et litt senere tidspunkt, noe som gjør at jeg stort sett får servert ferskbrygget kaffe hver morgen – luksus!). Vi fikk kjøpt med oss hver vår kaffe, og gikk tilbake til gamlebyen, der vi fant fergen som skulle ta oss over til øya Symi. Mer om Symi kommer i en egen post!
Etter en fantastisk dag på Symi kom vi tilbake til gamlebyen, der vi gikk litt rundt før vi trakk oss tilbake til hotellet. Opprinnelig hadde vi planlagt å ta en dusj, få på finstasen og dra videre ut for å finne et sted å spise, men innen vi var ute av dusjen var vi begge så utslitt av den lange dagen i varmen at vi heller ble på hotellet, late og gamle, og spiste potetgull på rommet. #teamoldandproud
Dagen etter bestemte vi oss for å være de ultimate charter-turistene, og la oss flatt ut ved hotellets bassengområde med bøker, kald drikke og fløt rundt på flyte-donuts i det avkjølende vannet. Vi gikk tilbake til vårt favoritt-omelettsted, hvor et gigantisk flyvende insekt ikke ville la meg få sitte i fred. Hadde vi ikke vært for opptatt med å forsøke å beholde roen, og ikke knuse hele restauranten mens vi desperat forsøkte å flykte fra nevnte insekt skulle jeg filmet Thomas slik at dere alle skulle få sett. Det er bare noe med 1.97 meter mann som løper skrikende vekk fra et insekt, med all slags barske lyder involvert. Til slutt kom en av servitørene oss til unnsetning, slik at vi fikk satt oss ned med maten, begge med et rimelig flaut ansiktsuttrykk. “Vel, det er forskjell mellom skumle insekter og dyr, og ting som bare er flyvende monstre” gliste Thomas flaut ned i lunsjen.
Grytidlig neste morgen ringte vekkerklokken igjen. Vi gjentok prosedyren: iskaffe i hånda, og rusletur til fergene i gamlebyen, men denne gangen tok en ferge oss til Lindos, en annen by på Rhodos. Lindos var en liten, men utrolig vakker by, full av små, hvite hus, veldig billedskjønt, og veldig stereotypisk gresk.
Vi gikk i land på stranda, og fortsatte opp noen relativt bratte bakker med brostein, mens en rekke mennesker red opp på esler. Det var utrolig varmt, den varme luften vibrerte omtrent mellom husene, og jeg følte meg trist for de stakkars eslene som bar turister og deres eiendeler opp og ned bakkene hele dagen. Vi derimot hadde kaldt vann og salt potetgull i veska, og akkurat da vi hadde nådd toppen, og betalt for å gå inn til Acropolis (er det ikke morsomt hvordan det man vil se alltid på være på toppen av en høy, bratt bakke?) bestemte kroppen min seg for at nå var det nok. Jeg ble kjempesvimmel, og trodde jeg skulle gå i bakken. Heldigvis, etter noen stopp i skyggen med vann og salt følte jeg meg bedre, og vi kunne kose oss med alt det flotte som var å se.
Begge fløy rundt med kamera rundt halsen, knipset i vei, og storkoste oss. På vei ned igjen kom vi over en liten kafé som solgte iskrem. Limesorbeten var kanskje den mest fantastiske iskremen jeg noensinne har prøvd!
Tilbake i Rhodos by bestemte vi oss for å få oss en matbit, og vi endte opp på et ganske fancy sted hvor jeg hadde ruccola, fylt paprika, fetaost, tomater og oliven. Så friskt og godt! Dette, sammen med kald hvitvin, smakte enda bedre enn vanlig etter en lang og varm dag. Siden porsjonene var ganske store bestemte vi oss for å ta noen drinker til middag (antageligvis den beste Pina Coladaen jeg noensinne har prøvd, mmm), og så rullet vi lykkelig tilbake til rommet.
Jeg føler meg alltid litt melankolsk på den siste dagen av en feriereise. På Rhodos følte jeg meg enda mer melankolsk enn til vanlig! Jeg visste at da vi kom tilbake ville Thomas måtte returnere til sitt vanlige liv, pakke tingene sine, og gjøre seg klar for sitt neste store eventyr – et eventyr som dessverre ikke inkluderte meg. Vi brukte dagen på å lese, svømme i bassenget, svømme på stranda, og ta noen siste Pina Coladas, og mens vi så Rhodos forsvinne under oss på flyet håpet jeg i det stille at jeg ville få reise og være mer med Thomas på et senere tidspunkt.
Lite visste jeg da at jeg ville få gjøre nettopp det knappe fire måneder senere, og at han seks måneder senere ville flytte inn med meg.
Leave a reply